Bokanmeldelse av boka "Flyktning i Norge -To kvinner forteller"

Flyktning i Norge - To kvinner forteller.
Boken er skrevet av Ragnhild Rossvær og Eli Fiske Antonsen

Boken handler om to kvinner som forteller sine historier om da de var på flukt.
Den første historien som blir fortalt handler om en kvinne som heter Tanja som er 32 år gammel. Hun kommer fra Bosnia og har to barn. Faren hennes flytter fra hun når hun bare var ti år gammel. Tanja var veldig sint pga dette. Hun fikk et barn med en som heter Rasin. Krigen kom og de måtte flykte. De dro til Tyskland. Rasin begynte å jobbe som bygningsarbeider og Tanja jobbet i et vaskeri. Plutselig dro Rasin tilbake til Bosnia, og Tanja satt alene med en nyfødt baby. Tanja flyttet på et mottak og ble der i 3 år. Hun var veldig ensom og en dag fikk hun beskjed av Rasin at hun hadde funnet seg en ny kvinne og at de skulle gifte seg. Hun giftet seg også med en ny mann, Ahmed. Ahmeds familie likte ikke Tanja og hennes familie. De hadde det ikke noe bra med Ahmeds familie, og når Tanja fødte deres nye datter så ble ting bare enda verre. Ahmed begynte å slå Tanja, dette gjorde at Tanja ville flykte tilbake til Tyskland. Ahmed ville få en ny start, så de dro til Sverige. Dette ble desverre ingen god tid for Tanja, Ahmed begynte å drikke og slo henne mer brutalt. Under hele denne tiden prøvde Tanja å finne sin mor som hun dro fra under krigen i Bosnia. Det var noen i Sverige som ville hjelpe henne, han fant ikke moren hennes men faren. Faren til Tanja var i Norge, og Tanja fikk telefonummeret hans. Gutten hennes fikk problemer på skolen, og ting ble verre. Tanja anmeldte Ahmed slik at politiet kunne hjelpe henne. Politiet kjørte henne og barna til et krisesenter for kvinner. Tanja var ikke langt unna å bli sendt tilbake til Bosnia og dette kunne hun ikke la skje siden der var Ahmed og da visste hun ikke hva som ville skje med henne og gutten. Etter masse om og men, dro de til faren hennes i Norge. Tanja er fremdeles i Norge og hun har vært her i to år nå. Hun venter på resultatene av anken på vedtaket om utvisning. Hun bor i en leilighet i et koselig hus, og sønnen er på et institusjon om dagen. Tanja er fremdeles redd, og ulykkelig. Hun går hele tiden å gruer seg for om hun og familien hennes blir sendt tilbake til Bosnia. Hun har nå fått god kontakt med faren sin.

Den andre historien handler om en kvinne som heter Robabe. Hun kommer fra Iran. I Iran har hun mann og barn. 3 uker tok turen fra Iran til Norge. Hun går på en buss, og allerede nå er hun redd for at noen skal innse at hun ikke får lov å være her. Hun har ikke norske penger, så hun kan lett bli kastet av bussen. Robabe finner politiet og de kjører hun til et hus. Etter en stund blir hun kjørt til et nytt hus, for asylsøkere. Hun må fortelle sin historie om hvorfor hun er kommet til Norge. For mange år siden i Iran ble det en rovolasjon. Det innebar et strengt demokrati og det moderne samfunnet forsvant igjen. Robabe var en motstander mot dette, og hun satt i fengel i 5 mnd. På disse 5 mnd ble hun torturert flere hundre ganger. Hun var da nygift og gravid, men mens hun gikk i fengsel mistet hun barnet. Etter at hun kom ut av fengsel har hun blitt forfugt, hun forteller at det har hun blitt alle årene etter hun kom ut fra fengsel. Som er 23 år. Robabe fikk tre sønner med mannen sin. En av sønnene hennes døde da han bare var ti år gammel. De to andre sønnene hennes er ungdommer nå. Det er ofte opprør på universitete det går på, og om de deltar kan de få streng staff. 10 års fengsel, eller enda mer. Robabe har ofte mareritt om en venn av henne som ble hengt i fengselet. Robabe blir i Oslo i tre uker, så flytter hun til et annet sted. Det nye stedet hun bor nå er ikke særlig fint, rommet hennes er like lite som fengselcellen hun hadde da hun var i Iran. Robabe blir god venn med en annen dame som bor der. Hun har også en liten sønn, som Robabe blir "bestemor" til. Alle som bor der liker Robabe veldig godt, og hun var en slags mamma roller for de. Nå har Robabe bodd i Norge i et år , hun har enda ikke fått noe svar på søknaden om oppholdtillatelse. Hun jobber i en sybutikk hvor hun syr klær og modeller. Hun får bare prate med familien hennes en gang i uken, og avstanden gjør at hun savner de veldig mye. Men barna på hjemmet er til en stor støtte for hun.

Min mening om boken:
Jeg syns boken var veldig interresant å lese. Jeg klarte ikke stoppe fordi jeg lurte så innmari på hva som kom til å skje med Tanja og Robabe. Boken er basert på sanne historier, så det gjør det enda mer spennende. I hvert fall for meg. Boken er også kort og med bilder som gjør at de fleste kan lese den. Selvom du kanskje er en person som leser bøker på tusenvis av sider så tror jeg du vil like denne boken. Den sender et ordentlig budskap, som de fleste vil finne interresant.
Jeg anbefaler boken på det sterkeste.

Møte med min nye bestevenn
Første gang jeg møtte Martha var når jeg flyttet til Tranby. Hun ble adoptert fra Colombia når hun var 3 år. Hun ble min nye nabo, samt med en annen gutt som heter Philip. De kom å ringte på døren min, å lurte på om jeg hadde lyst å være med på å drikke te. Jeg husker det som om det var i går. Jeg tenkte ikke noe over at Martha var mørk, selvom jeg bare var 6 år. Det tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Jeg var alltid bare stolt av å ha en mør og adoptert bestevenn. Broren min hadde fått seg ny kjæreste engang og da sa jeg: " Anni, dette er Martha. Hun er abotert!". Jeg klarte ikke helt å si adoptert enda, så det ble heller abotert. Poenget er at jeg alltid fortalte alle om Martha. Jeg tenkte ikke på at andre tenkte på at hun var brun, det har jo alltid falt så naturlig hos meg. Selvom hun kommer fra et annet land, og som i tilegg er såpass langt unna oss og da antaglivis har en helt annen kultur enn oss, har ikke jeg lagt noe særlig merke til dette. Hun har alltid levd som om hun er født i Norge, og som om de biologiske foreldrene hennes er norske. Tror hun har hele tiden følt at hun har passet inn i kulturen vår, men det har vært til tider hun har påpekt veldig at hun ikke kommer fra Norge. Om jeg sier noe hun ikke vet hva betyr skylder hun på at hun kommer fra et annet land, eller om hun gjør noe som vil bli sett som etisk feil i forhold til vår kultur. Da skylder hun alltid på at hun kommer fra et annet land, og at det ble naturlig for henne og handle sånn. Ikke vet jeg om hun faktsik føler det sånn, eller kanskje hun bare bruker det som unnskyldninger?