Møte med min nye bestevenn
Første gang jeg møtte Martha var når jeg flyttet til Tranby. Hun ble adoptert fra Colombia når hun var 3 år. Hun ble min nye nabo, samt med en annen gutt som heter Philip. De kom å ringte på døren min, å lurte på om jeg hadde lyst å være med på å drikke te. Jeg husker det som om det var i går. Jeg tenkte ikke noe over at Martha var mørk, selvom jeg bare var 6 år. Det tenkte jeg ikke på i det hele tatt. Jeg var alltid bare stolt av å ha en mør og adoptert bestevenn. Broren min hadde fått seg ny kjæreste engang og da sa jeg: " Anni, dette er Martha. Hun er abotert!". Jeg klarte ikke helt å si adoptert enda, så det ble heller abotert. Poenget er at jeg alltid fortalte alle om Martha. Jeg tenkte ikke på at andre tenkte på at hun var brun, det har jo alltid falt så naturlig hos meg. Selvom hun kommer fra et annet land, og som i tilegg er såpass langt unna oss og da antaglivis har en helt annen kultur enn oss, har ikke jeg lagt noe særlig merke til dette. Hun har alltid levd som om hun er født i Norge, og som om de biologiske foreldrene hennes er norske. Tror hun har hele tiden følt at hun har passet inn i kulturen vår, men det har vært til tider hun har påpekt veldig at hun ikke kommer fra Norge. Om jeg sier noe hun ikke vet hva betyr skylder hun på at hun kommer fra et annet land, eller om hun gjør noe som vil bli sett som etisk feil i forhold til vår kultur. Da skylder hun alltid på at hun kommer fra et annet land, og at det ble naturlig for henne og handle sånn. Ikke vet jeg om hun faktsik føler det sånn, eller kanskje hun bare bruker det som unnskyldninger?